Er det tanken som teller?

“Det er tanken som teller” er et populært uttrykk i dagligtale. Noen sier dette også når de gir penger til gode formål. Kanskje føles det slik for dem som gir, men for dem som virkelig trenger hjelp er det ikke sant. For dem er det resultatet som faktisk betyr noe.

Om vi utelukkende følger hjertet når vi gir til veldedighet eller lar tilfeldighetene bestemme hvem vi donerer til, så belønner vi organisasjonene som bruker mest penger på markedsføring, synlighet og innsamling. Dette snarere enn å belønne de som utfører det beste arbeidet, ved å gi til de formålene hvor bidraget vårt får størst effekt. Intensjonen er god, men hvordan kan vi være sikre på at pengene vi gir blir brukt på best mulig vis?

Manglende fokus på resultater er ikke bare et problem for donasjoner fra privatpersoner, men også i offentlig bistand. I norsk politikk handler majoriteten av bistandsdebatten nemlig ikke om hva man skal gi til, eller hva man vil oppnå, men om hvor mye.

I 2016 ble det inngått et bredt forlik i Stortinget, med støtte fra alle partier utenom FrP og Høyre, om at Norge årlig skal gi 1 prosent av BNI til bistand. Nå vil Høyre ha omkamp om dette, om programkomiteens forslag får flertall på landsmøtet neste år. “Vi bør heller diskutere hvordan vi får best mulig effekt ut fra pengene enn å holde oss med et prosentmål”, sier Henrik Asheim, nestleder for Høyres programkomite.

La oss først gi Asheim rett i én ting: å maksimere effekten av det vi gir er viktigere enn hvor mye vi gir. 

Stor forskjell mellom ulike typer tiltak

La oss illustrere hvordan ulike tiltak kan ha enormt stor forskjell i effekt selv med samme formål. Organisasjonen Poverty Action Lab, startet av to av MIT-professorene som fikk Nobels minnepris i økonomi i 2019, har studert forskning på ulike tiltak for å øke skoledeltagelse blant barn i Øst-Afrika. Her er noen av de ulike tiltakene de studerte, der alle hadde samme mål: å øke antall år med utdanning i et område. 

1. Gi penger til familier dersom de sender døtrene sine på skolen.
2. Opprette en stipendordning for begavede jenter.
3. Dele ut gratis skoleuniformer til familier som ikke har råd til egne.
4. Gjennomføre informasjonskampanjer om hvor mye mer barn med utdanning kommer til å tjene.

Hvilket av disse tiltakene tror du ga flest ekstra år med utdanning per krone investert? Altså: hvilket tror du var mest effektivt?

Resultatene fra studien viser at å gi penger til familier som sender døtrene sine på skole gir i underkant av én måned ekstra skolegang per $100 brukt. Stipendordningen gav tre ganger høyere effekt, mens gratis skoleuniformer gav ti ganger så høy effekt.

Hva så med det siste tiltaket: å gjennomføre informasjonskampanjer mot foreldre om fordelene for barna deres ved økt utdanning? Jo, dette viste seg å gi over 20 år med ekstra utdanning for bare $100. Altså nesten 300 ganger så høy effekt som det dårligste tiltaket, og 30 ganger så bra som det nest beste.

Det er resultatet som teller

En forskjell i effekt på 300x er enormt mye, og langt mer betydningsfull enn forskjellen på å gi 0,9 eller 1,0 prosent av BNI i bistand. Flere studier, for eksempel fra Verdensbanken, viser at dette ikke er uvanlig ↗. Noen tiltak kan være over ti eller hundre ganger mer kostnadseffektive enn andre tiltak selv innenfor samme kategori. Derfor bør man ikke ta lett på hvilke tiltak og organisasjoner man velger å støtte.

Dessverre er det ikke enkelt for deg eller meg å evaluere bistandsorganisasjoner, lese alle relevante studier og vite hvilke tiltak som utretter mest. Så hvordan skal vi som givere kunne ta velinformerte valg om hvem vi bør gi penger til? Et verktøy man kan bruke er GiveWell ↗, en internasjonalt anerkjent organisasjon som evaluerer bistandsorganisasjoner og -tiltak. Siden 2007 har de delt sine anbefalinger av hvem de mener kan utnytte nye donasjoner aller best. Det gjør at du som giver, og vi i Gi Effektivt ikke trenger å gjøre analysene selv, men likevel kan ta bedre valg.

På tilsvarende vis bør norske politikere delegere beslutningene om hvordan norsk bistand skal brukes til dem som kan det best, for å oppnå bedre resultater. I dag er det bare om lag en tredel av det norske bistandsbudsjettet som forvaltes av ekspertene i Norad, direktoratet for utviklingssamarbeid, mens resten bevilges direkte av politikerne selv.

Hvorfor legger ikke norske politikere mer vekt på resultater? Og hvorfor er det ikke flere
bistandsorganisasjoner som legger forskning til grunn, og endrer arbeidet sitt etter hva som ser ut til å gi best resultater?

Problemet er at både politikere og givere reagerer på feil ting; empatien vår vekkes av bilder av stakkarslige barn og emosjonelle historier, mens vitenskapelige bevis og resultater ikke engasjerer. Det vi som givere bør gjøre er å kombinere hjertet med hodet, sette resultater over følelser, og gi signal til bistandsorganisasjonene om at vi vil gi effektivt. Og det tydeligste signalet er pengene vi gir.

Det samme gjelder vår nasjonale bistand: Høyre har rett i at den viktigste debatten er hvordan norsk bistand kan gi større effekt, ikke om vi skal nå prosentmålet eller ikke. Men er det virkelig slik at det ene hindrer det andre? Ifølge Verdensbanken kan det bli 150 millioner flere ekstremt fattige i år på grunn av korona; da bør vi gjøre bistanden bedre, uten å gjøre den mindre.

Publisert i Morgenbladet 25. Oktober 2020.