Å gi anonymt: Burde veldedighet være en åpen eller privat sak?

Dette er en oversettelse av et blogginnlegg ↗ som opprinnelig ble publisert hos Giving What We Can i mai 2021. Teksten ble skrevet av Julian Hazell.

Å gjøre godt, uavhengig av hvorvidt man har uselviske motiver, virker beundringsverdig. Selv om folk er delvis drevet av egoistiske motiver, vil donasjonene deres fortsatt forbedre verden. Det ville vært fint å leve i en verden der alle gjorde gode gjerninger utelukkende for å gjøre godt, men i vår verden har folk alle mulige slags motiver for å gjøre gode ting. For å ha håp om å gjøre betydelige fremskritt mot å løse verdens problemer, med det hastverket de krever, er det bortkastet å mistenkeliggjøre de som gir åpent.

Det er bedre å ha en stor innvirkning med blandede intensjoner enn en liten innvirkning med rent altruistiske intensjoner. Og det viser seg at det er gode grunner til å tro at det å gi i hemmelighet faktisk kan redusere vår samlede effekt.

Hva skjer når vi gir til veldedighet i det skjulte?

Et gammelt jødisk folkeeventyr forteller om en mann ved navn Yossele. Yossele var en veldig rik mann som ble hatet fordi han, som eneste rikmann i byen, tilsynelatende ikke gjorde noe for sine naboer som led fryktelig fattigdom. Folket ønsket at Gud skulle straffe ham for hans gjerrighet. Etter at Yossele døde, ble det derimot oppdaget at han ukentlig hadde gitt penger til rabbineren for å dele ut til fattige. Dette hadde han gjort i all hemmelighet.

Rabbineren samlet alle i synagogen for å be om Yosseles tilgivelse. Han kom så til rabbineren i et syn og sa: «Jeg tilgir alle. For lenge siden ba jeg Gud om å la meg hjelpe mennesker slik han gjør, uten at noen visste det eller takket». Folket hadde hatet Yossele, og selv om de ønsket Guds vrede på ham, tilga han folket. Det er virkelig beundringsverdig.

Hva om Yossele i stedet hadde valgt å offentliggjøre sine veldedige handlinger? Kunne alt vært bedre om han var åpen om sin nestekjærlighet? Hva om han kunne inspirert andre velstående mennesker i samfunnet til å være like altruistiske? Det virker dumt å tro at virkningen hans på én eller annen måte var større eller mer beundringsverdig, bare fordi han skjulte sin raushet.

Veldedighet er for vanlige mennesker, ikke bare helgener.

I den virkelige verden ville vi ikke akseptert at folk som Yossele i det stille skal forbedre andres liv mens resten av oss sitter stille. Det som skiller Yossele fra flertallet av oss, er at han er en bemerkelsesverdig skikkelse fra et religiøst folkeeventyr om rettferdighet og altruismens sanne karakter.

Det samme kan og bør ikke forventes av vanlige folk; vi er mennesker, ikke helgener. Vanlige folk som oss kan likevel gjøre en betydelig forskjell, spesielt når vi jobber sammen. Verdens mest presserende problemer kan ikke vente. I stedet for å gjøre veldedighet utilgjengelig ved å kreve urealistisk rene motivasjoner, bør vi skape en kultur som oppmuntrer (og feirer) alle som er altruistiske, mest av alt når det inspirerer andre til handling.

Å dele at man har kommet inn på et studie eller fått en ny jobb blir vanligvis ikke sett ned på. Man applauderer og inspireres regelmessig av individuelle suksesser. Dette gir mening - det er flott å feire prestasjoner og berømme de som hjalp en dit. Det samme bør gjelde når folk åpent erklærer intensjoner om å forbedre verden.

Det finnes enorme fordeler ved å gi avkall på tanken at veldedighet kun teller dersom det foregår i hemmelighet. Utover veldedighetens direkte effekt, er det viktig å tenke på ringvirkningene av å oppmuntre andre til sjenerøsitet. Tenk på det på denne måten: Å donere 10% av inntekten sin gjennom et helt arbeidsliv kan ha en positiv innvirkning på utallige liv. Bidrag til verden kan økes betraktelig ved å inspirere andre til å bli med på løftet.

Spre gode ideer.

"Ideer kan ikke spres med mindre vi deler dem."

Som Luke Freeman påpekte i sitt blogginnlegg “Hvordan endring skjer: Kraften til sosialt bevis i atferdsendring og vellykket bevegelsesvekst,” er mennesker sosiale skapninger som er avhengige av hverandre for å kunne navigere viktige livsaspekter som moralitet, overlevelse, samvær og samtale. Freeman hevdet at sosiale pionérer er de som normaliserer veien videre, og inspirerer andre til å dedikere mer tid, krefter og penger til nåtidens største utfordringer.

Likevel virker det fremdeles naturlig å skjule at man gjør godt. Å fortelle om våre valg, idealer og lidenskaper er sårbart og kan være skummelt, spesielt når man er bekymret for å virke skrytende eller pretensiøs. Å gi åpent kan likevel bidra til å skape en kaskade av den typen sosial endring vi trenger. Endring vil skje altfor sakte, eller ikke i det hele tatt hvis alle som gir gjør det i det stille. Det er verdt å fortelle om at man gir.

Stort sett alle ønsker å se en løsning på global fattigdom, mishandling av dyr og klimaendringer, for å nevne noen saker. Gapet mellom verden slik den er og den verden vi ønsker oss, er vanskelig å brolegge hvis gode handlinger forbigås i stillhet.

Normen om å gi anonymt begrenser antallet givere, og skjult veldedighet kan forårsake at givere feilaktig tror at de gir mer enn normen. Forskning tyder faktisk på at 72% av folk gir mindre enn gjennomsnittet, men 75% av folk tror de gir mer enn gjennomsnittet. Dersom alle var mer åpne om hvordan de gir, kunne det gitt et mer nøyaktig bilde og inspirert mange til å gi mer.

For de som har bekymret seg for å gi åpent gir denne teksten forhåpentligvis noen grunner til å føle seg mer komfortabel med ideen. Det er mulig for de som leser dette å forandre verden, og det er mulig å starte med å endre denne sosiale normen. Stadig flere velger å være åpne om at de for eksempel gir 10% av inntekten sin til verdens mest effektive veldedige organisasjoner. Påvirkningen til de som gir vil fortsette å øke etter hvert som ordet spres og flere blir oppmuntret til å gjøre det samme.