Er norske stiftelser og filantroper gjerrige?

Verden står overfor en rekke utfordringer som krever umiddelbar handling. Klimaendringer, krig, fattigdom, sult, antibiotikaresistens og nye pandemier. Behovet for finansiering er enormt.

Samtidig er vi rikere enn noen gang. Oljefondet er på utrolige 18 800 milliarder kroner, og ifølge Kapital har Norges 400 rikeste blitt 263 milliarder kroner rikere ↗ bare det siste året. Norske stiftelser gjør det også godt, med over hundre milliarder kroner i samlet kapital. Alt dette er penger som kunne ha bidratt.

Uttak av Oljefondet er regulert av handlingsregelen, så pengene også skal komme til nytte for fremtidige generasjoner. Også stiftelser har normalt langsiktige formål. I begge tilfeller er det imidlertid en fare for at langsiktige formål forveksles med mål om langsiktig aktivitet.

Det er ikke sikkert Oljefondet og norske stiftelser bør leve evig, selv om formålene deres er relevante til evig tid.

Reduserte klimagassutslipp i dag gir mindre ødeleggelser og økonomiske kostnader i alle framtidige år. Å forhindre er nesten alltid billigere enn å reparere. Det samme gjelder for pandemier, krig og flyktningkriser. Å investere i menneskers utdanning og helse i dag gir også økt produktivitet og inntekt over tid.

Med denne begrunnelsen har flere foreslått at deler av Oljefondet bør brukes til å løse ulike kriser. Sist ut var et Civita-notat ↗ i sommer, som foreslår et uttak på 0,25 prosent per år til klimafinansiering. Egeninteresse-argumentet er enkelt: om klimakrisen blir verre vil fondets eiendeler ta skade, og det samme vil fremtidige nordmenn.

Argumentet for økt handling i dag er enda mer åpenbart for aktører med eneste formål å gjøre godt: filantroper og stiftelser. I dag finnes det 6206 stiftelser i Norge ↗, og mange av dem har som eneste formål å dele ut penger til gode tiltak. Flertallet opererer likevel med en svært forsiktig pengebruk, begrenset til en liten del av årlig avkastning eller andel av kapitalen hvert år.

Blant de mange gjerrige er en av Norges største stiftelser: Olav Thon Stiftelsen. Deres måteholdenhet minner om grunnleggeren selv. Stiftelsen har en egenkapital på 25 milliarder, med en vedtektsfestet øvre grense for utdelinger på 100 millioner per år. Det høres mye ut, men utgjør under 0,4 prosent av stiftelsens kapital. I praksis har de delt ut bare halvparten av dette. Ettersom årlig avkastning er langt høyere, blir andelen mindre hvert eneste år. Dette er også betydelig mindre enn hva Olav Thon måtte ha betalt i formuesskatt om pengene fortsatt var på privat hånd.

I USA tillater man ikke at skattefrie stiftelser brukes til å akkumulere kapital på denne måten. Der er private stiftelser lovpålagt å dele ut minst 5% av kapitalen årlig ↗. Burde vi hatt lignende krav i Norge?

Det er fantastisk når rike nordmenn gir formuen sin til gode formål, men vi bør unngå at de lar formuene støve ned. Til det er behovene i verden for store.

Heldigvis går noen foran. Den nye stiftelsen til industrimann og milliardær Jens Ulltveit-Moe er et inspirerende unntak. Klimastiftelsen Umoe ↗ skal eksplisitt ikke vare evig – men dele ut alle midlene i løpet av 20 år.

Men hva med å investere i aksjemarkedet og la pengene få vokse, for å gi mer i framtiden? Hvis en antar en årlig avkastning på syv prosent, kan én krone i dag kan bli dobbelt så mye om ti år.

Denne strategien overser alternativkostnaden til det å vente: gevinsten man kunne ha fått ved å gi allerede i dag. Reduksjon av klimagassutslipp i dag gir mindre ødeleggelser og økonomiske kostnader i alle framtidige år. Det samme gjelder de fleste globale utfordringer nevnt ovenfor, deriblant ekstrem fattigdom og sult.

En studie publisert av Verdensbanken ↗ anslår at avkastningen fra bistand i gjennomsnitt ligger på 11 prosent per år. Dette er bedre enn aksjemarkedet. Noen tiltak gjør det også mye bedre. Vaksinasjonsprogrammer i utviklingsland anslås eksempelvis å spare samfunnet for 21 kroner per krone investert.

En annen måte vi nordmenn er gjerrige på, og kortsiktige, er at vi primært støtter tiltak lokalt. Det er uheldig, enten ens omsorg er global eller kun for nordmenn. Pengene når normalt lenger i fattige land enn i Norge, og de fleste globale problemer blir før eller siden også et problem lokalt. Klimaendringene, pandemier, stormaktskrig og flyktningkriser er åpenbare eksempler.

Det er på tide at norske stiftelser, filantroper og staten – deriblant Oljefondet, med sine milliarder på bok, spør seg selv: er de først og fremst opptatt av å sikre nok kapital til framtidig aktivitet, eller å sikre grunnlaget for en god framtid?

Iblant betyr langsiktig tenking å gjøre mer i dag; å investere i framtiden, fremfor å spare til den.

Dette innlegget ble først publisert i KÅKÅnomics sin festivalavis ↗ og distribuert med Klassekampen og Stavanger Aftenblad. Det er skrevet av Eirik Mofoss, styreleder i Gi Effektivt.